Debatt, Helse

Kan global politikk forpliktes til å fremme helse?

Global politikk skal ikke undergrave, men fremme folks helse og velferd i alle deler av verden. Det er ikke vanskelig å enes om dette som et overordnet prinsipp. Likevel er det god grunn til å spørre om en slik intensjon er innenfor rekkevidde som forpliktende mål for global politikk.

Store muligheter men må ta tak i ulikhet

Det er ingen tvil om imponerende resultater av medisinsk teknologi og høy global investering i resultatorienterte partnerskap for helse. For første gang kan en skimte en utvikling der mulighetene for hjelp for folkesykdommer på kryss og tvers i verdenssamfunnet kan bli tilnærmet like. Det betyr ikke nødvendigvis at de mest sårbare får del i denne utviklingen. Og det ligger i kortene at en slik utvikling forutsetter mer enn bistand. Det handler også om global politikk.

Og det ligger i kortene at en slik utvikling forutsetter mer enn bistand.

Det er denne utfordringen Universitetet i Oslo i samarbeid med tidsskriftet Lancet tar tak i. Lanseringen av Lancet – University of Oslo Commission on «Global Governance for Health – the political origins of health inequity: prospects for change» i Oslo fikk god mottakelse og ble både morsom og viktig. Men det er nå jobben begynner for å dra nytte av dette arbeidet.

Global politikk skaper sårbarhet

Det er mye aktivitet rundt global helse, ikke bare i Norge, men også internasjonalt. Kommisjonsrapporten føyer seg inn i rekken av flere bidrag til debatt knyttet til post2015, helse og bærekraftig utvikling, men er spesiell pga vinklingen på internasjonale maktforhold, institusjoner og beslutningsprosesser som påvirker helse – utenfor rekkevidden til WHO og helsemyndigheter.

Myndigheter, institusjoner, business og andre aktører har gjennom sine beslutninger sviktet i å ta hensyn til sårbarhet og sikkerhet for folkehelse, med resultater som koster liv.

Kommisjonen peker på at globale faktorer som skaper sårbarhet for folkehelsen i store trekk er valgt og villet politikk. Som med klima, så med mat og med helse. Myndigheter, institusjoner, business og andre aktører har gjennom sine beslutninger sviktet i å ta hensyn til sårbarhet og sikkerhet for folkehelse, med resultater som koster liv.

Helse sees i denne sammenheng som et samlet resultat av mange samvirkende faktorer. Helseulikhet, sårbarhet og sikkerhet står sentralt i analysen, med utgangspunkt i grunnleggende rettigheter, tilgang på tjenester, deltakelse og frihet til å utfolde sine muligheter. Kommisjonsrapporten løfter dermed debatten om global helse fra et spørsmål om bistand til et spørsmål globalt felles ansvar – å utjevne helseulikhet innenfor og mellom land er en grunnleggende felles forpliktelse og helt nødvendig for en bærekraftig utvikling. Her ligger også mulighetene til å bygge allianser for endring. Mange stemmer på mange nivå er nå samstemte om ulikhet som en grunnleggende risiko for felles utvikling.

Helse for natur og samfunn grunnleggende for bærekraft

Rioerklæringen fra 2011, som var oppstarten på dagens forhandlinger i New York om globale bærekraftsmål, snakker mye om en «healthy planet». I mindre grad handler det om «healthy people and societies», og det er knapt knapt snakk om en «healthy global economy». I forhandlingene fastholdes likevel at natur, samfunn og økonomi må sees i sammenheng. Vi trenger en global økonomi som formes av hensynet til både naturens og menneskers helse. Om dette holder fram til mål i 2015 gjenstår å se.

Vi trenger en global økonomi som formes av hensynet til både naturens og menneskers helse.

Det vi vet er at vi i dag ikke har de globale institusjonene som er egnet til å ivareta sin del av jobben for denne oppgaven. UiO-Lancet kommisjonens diagnose er i høyeste grad relevant for diskusjonen om hva slags institusjoner og styring vi trenger for en bærekraftig utvikling der miljø, økonomi og menneskers liv og helse sees i sammenheng. Slik kan rapporten også gi et bidrag til arbeidet med å gjøre global styring mer egnet for å oppnå tusenårsmålene og ta fatt på en ny utviklingsagenda for globalt bærekraftig utvikling etter 2015, med helse som forutsetning, resultat og indikator for sosial bærekraft.

Dysfunksjonelle institusjoner, strukturer og prosesser

Kommisjonen peker på at de globale styringsprosessene og avtaleverkene opererer uten nødvendig sammenheng, svekkes av interessekonflikter og maktinteresser og ikke holdes ansvarlig for hvordan de undergraver helse, livsgrunnlag og naturens bæreevne. Globale institusjoner og styringsprosesser reflekterer skjeve maktforhold med:

  1. demokratisk underskudd
  2. svakt og utydelig ansvar
  3. stivnede institusjoner
  4. manglende institusjoner
  5. utilstrekkelig handlingsrom for å sikre helse

Med en slik diagnose, kan en våge å tro at det er mulig å forplikte global politikk til å ta helsehensyn? Og er det mulig bare ut fra en helseargumentasjon å ta tak i disse svære utfordringene på en radikal og grunnleggende måte med forpliktende kontrakter, institusjonelle reformer og bedre fordeling av makt? Realpolitikk tilsier at svaret er nei. For i det hele tatt å få gjennomslag trenger rapportens konklusjoner å settes inn i en større sammenheng.

Forslag som øker mulighetsrommet for endring

Anbefalingene kritiseres for ikke å være verken klare nok eller ambisiøse nok. Det er også kommisjonens egen forståelse, og uttrykk for et strategisk valg. Som svar på diagnosen av institusjonelle og systemiske dysfunksjoner, valgte vi å peke på hovedretning og mulighetsrom innen rekkevidde heller enn å forskrive radikale endringer. Det er lettere å skape allianser gjennom å debattere uferdige forslag som kommuniserer retning enn ved ferdigsydde radikale løsninger som avvises i utgangspunktet.

Det var mulig for FN å sette opp uavhengige vitenskapsbaserte panel for klima og biologisk mangfold. Hvorfor skulle det ikke være mulig å gjøre det samme for helse og helserisiko?

Men det betyr ikke at anbefalingene er uten tyngde eller uten rotfest i realpolitikk. Det var mulig å lage et inkluderende forum for matsikkerhet med forankring i FN. Hvorfor skulle det ikke på samme måte være mulig for helse med sikte på å påvirke politikk og holde til ansvar? Det var mulig for FN å sette opp uavhengige vitenskapsbaserte panel for klima og biologisk mangfold. Hvorfor skulle det ikke være mulig å gjøre det samme for helse og helserisiko? Det har vært mulig å forplikte institusjoner på å vurdere virkningen av deres politikk og program på miljø. Hvorfor ikke gjennomføre tilsvarende for virkninger på folkehelse?

Behov for debatt og politisk lederskap

Hva skal til for at global politikk forpliktes til å fremme utjevning av ulikhet og folkehelse? Det vil ikke komme av seg selv. Vi trenger debatt innenfor institusjoner og på tvers av aktører med konkretisering inn mot ulike virkeligheter og ståsteder. Det vil være nok av motkrefter mot endring innen byråkratier og blant interessegrupper. Derfor må krefter i det sivile samfunn finne sammen som pådrivere og universiteter kast seg inn i arbeidet med uavhengig kunnskap om helsevirkninger av global politikk. Ikke minst trengs politiske ledere som våger å se sammenhengene uten å drukne i dem, og som kan bygge vinn-vinn allianser i prosessen fram mot 2015 og nye globale utviklingsmål.

Unik mulighet

For den norske statsministeren, i sitt engasjement med de internasjonale utviklingsmålene, gir kommisjonens diagnose og anbefalinger en unik mulighet til å ta tak i hvordan makt, interesser, politikk og prosesser kan endres og målrettes for å løse ulikheter i helse, helseutfordringer og velferd på verdensbasis.

Kategori: Debatt, Helse