Debatt

Ungdomseksplosjonen på landsbygda i Afrika

ungdom i TanzaniaUngdom i Tanzania. Foto: Ken Opprann

Fram mot 2030 må omlag 445 millioner afrikanske ungdommer finne seg et levebrød. Det betyr at arbeidsmarkedet årlig må absorbere 20-33 millioner unge mellom 15 og 24 år.

De store ungdomskullene er både en ressurs og en utfordring for Afrika. Afrikas kamp mot fattigdom, sult og arbeidsløshet vil vinnes eller tapes i rurale områder hvor majoriteten av disse ungdommene bor i dag.

Markedet i Yaounde
Markedet i Yaounde. Foto: Bodil Maal

Markedet hvor fattigfolk handler i Yaounde, hovedstaden i Kamerun, er tettpakket og skittent. Utenfor de små butikkene sitter folk på fortauene og selger alt mulig. Jeg ser mødre med små barn som tigger. Så ser jeg unge menn. De er kledd i dongeribukser og skjorter, mange har mobiltelefoner med øretelefoner. Jeg ser at mange av dem selger frukt. Fruktsalg er også en nisje for fattige, voksne kvinner. Ellers ser jeg unge menn med motorsykler som de bruker som drosjer.

Jeg er i Yaounde fordi den afrikanske unionens utviklingsorganisasjon NEPAD  gjennomfører en konferanse om distriktsutvikling i Afrika.

Konferansen har samlet representanter fra hele Afrika og det er ungdom og arbeid som diskuteres.

Befolkningseksplosjonen

Afrikas arbeidsstyrke er ung og voksende. Arbeidsstyrken er en viktig ressurs for utvikling av Afrika, men det er også en utfordring. I løpet av de neste 14 årene vil svimlende 445 millioner unge kvinner og menn i Afrika måtte finne seg arbeid for å kunne brødfø seg selv.

Til sammenligning kan nevnes at Europas befolkning i dag er på ca. 500 millioner. De 445 millionene er allerede født.  Men ungdom som kommer inn på arbeidsmarkedet er bare en ressurs så lenge det er arbeid for dem, hvis det ikke finnes arbeid kan ungdommen lett bli en byrde for kontinentet. En voksende ungdomsgruppe uten framtidshåp kan i verste fall føre til sosiale og politiske spenninger.

Det er også forskjeller mellom land når det gjelder hvor mange unge landets økonomi må absorbere. Nigeria topper statistikken, her må hele 70 millioner unge absorberes av arbeidsmarkedet innen 2030; deretter følger Etiopia, Kongo og Egypt.

Urbanisering uten industrialisering

Med unntak av Nord-Afrika, de oljeproduserende land i Vest-Afrika og Sør-Afrika – befinner de fleste arbeidsplassene seg innen uformell sektor og i uregulerte aktiviteter.

Det er i familie-jordbruk, småbedrifter innen håndverk og handel og i bygningssektoren de fleste arbeider. I 2014 arbeidet hele 84 prosent av befolkningen på familiegårder og i uformelle familiebedrifter i landene sør for Sahara. Bare 3.2 prosent arbeidet i formell industri og 12.8 prosent i offentlig tjenesteyting .

Afrika Sør for Sahara preges av en sterk urbanisering, men det er en urbanisering uten industrialisering. En type utvikling som en ikke kjenner fra tidligere i verdens økonomiske historie. I afrikanske storbyer finnes lite industri – de fleste arbeidsplasser er innen administrasjon og handel. Så når fattige flytter til storbyene ender de som regel opp i den uformelle sektoren i slummen eller slumlignede bydeler.

Å selge frukt, fisk, blomster og billige forbruksvarer langs gater i afrikanske byer er en inngangsport til uformell sektor for mange unge menn, ettersom det kreves lite kapital for å starte opp. Men, det er grenser for hvor mange det er plass til i den uformelle sektoren.

Forskere fra CIRAD (The Agronomic Research for Development/Frankrike) mente at for å kunne absorbere alle de unge må en satse på arbeidsintensive sektorer og nye aktiviteter. Bruno Losch, CIRAD, tror ikke på stor-skala mekanisering i jordbruket – jordstykkene er for små og en traktor kan bety behov for færre arbeidere.

En må prioritere arbeid over kapital – en må ikke støtte mekanisering og automatisering som gir færre arbeidsplasser, men mekanisering som hjelper enkelt-individer, understreker han.

Fiskemarked i Malawi
Fiskemarked i Malawi. Foto: Ken Opprann

Hvor er mulighetene?

Afrikanske land importerer stadig mer av det befolkningen spiser. World Grain har beregnet at Afrika Sør for Sahara i løpet av de neste ti årene må importerer 9-11 millioner tonn mer hvete i tillegg til de 21 millionene de importerer i dag.  AU (den Afrikanske unionen) har som mål at Afrika skal produsere mer av det de spiser selv, ettersom det reduserer Afrikas sårbarhet.

Afrika har 60 prosent av verdens landbruksjord og avkastningen fra jorda er meget lav. Gjennomsnittsalderen for kvinnelige og mannlige småbønder i Afrika nå rundt 60 år og mange av de fattigste befinner seg i jordbrukssektoren.

AU har som mål at det skal skapes arbeidsmuligheter for minst 30 prosent av ungdommen i verdikjeder innen jordbruk.

I land Sør for Sahara etterlyses fagopplæring som svarer til Afrikas behov, deretter må afrikanske land utvikle infrastruktur og tjenester innen kommunikasjon, transport, energi, finansielle sektorer – tjenester som støtter opp om nye aktiviteter.

En må støtte «korte verdikjeder». I dag er det ofte slik at importert mat er billigere enn lokalprodusert mat. Importert frossen fisk (hest-makrell) fra Angola til Mosambik er for eksempel billigere og mer tilgjengelig på landsbygda enn fersk fisk. I supermarkeder over hele Afrika selges frosne kyllinger fra Brasil.

En ung kvinne stod opp under konferansen å sa at «vi produserer tomater, men halvparten råtner; vi produserer gris, men importerer skinke; vi produserer melk, men importerer også melk. Nå har til og med kinesere begynt å produsere produkter av kassava- og det er vi som dyrker kassavaen.

Utvikling av «korte verdikjeder» ligger vel til rette i Afrika. Det må også skje en holdningsendring hvor lokale produkter blir satt mer pris på av urbane eliter.

Landsbygda må bli attraktiv

Omlag 63 prosent av de 445 millionene unge kvinner og menn som må absorberes i arbeidsmarkedet de neste 14 årene bor på landsbygda – i land som Etiopia, Sør-Sudan, Kenya, Uganda og Malawi er prosenten over 70.

NEPAD understreker i et notat  til AU at utvikling av distriktene må stå sentralt i arbeidet med å takle utfordringer som fattigdom, sikkerhetsrisiko, matsikkerhet og feilernæring.

Ukontrollert vandring mot storbyene og unge som forlater det afrikanske kontinentet på farefulle måter, må forebygges. Det må skapes muligheter for ungdommen på landsbygda, understreker NEPAD.

Få afrikanske land har en distriktsutviklingspolitikk som dreier seg om noe mer enn jordbrukssektoren. Det er behov for en mer helhetlig politikk som ser ulike sektorer på landsbygda i sammenheng, understreker NEPAD i sitt notat.
NEPADs notat til AU understreker behovet for så mange arbeidsplasser som mulig i og utenfor jordbrukssektoren på landsbygda. Det behov for mer desentralisering, effektiv lokalforvaltning, en endring av mat-systemer mot mer «agro-økologiske» systemer som ivaretar biodiversitet og fruktbarheten i jorda. En må styrke «korte verdikjeder» som skaper arbeid lokalt og gir tilgang til fersk næringsrik mat lokalt.
NEPAD foreslår at det etableres et overordnet organ i hvert av AUs medlemsland som overvåker distriktsutviklingen i landet. Videre at NEPAD gjennom programmet «Rural Futures» skal gi ut publikasjonen «Status for distriktsutviklingen i Afrika» med jevne mellomrom – og følge med på utviklingen.

Nødvendig med holdningsendring til jordbruket

Landbruksskole utenfor Yaounde i Kamerun
Student ved landbruksskolen utenfor Yaounde. Foto: Bodil Maal

Yrkesutdanning innen jordbruk har blitt neglisjert i de fleste afrikanske land. Praktisk arbeid innenfor jordbruk blir sett ned på sammenlignet med tekniske yrker og kontorarbeid.

Det er på det rene at ungdom som har reist hjemmefra for å få utdannelse opplever det som et nederlag å vende tilbake til landsbyen – uten jobb, etter fullført utdannelse.

Mange av dem husker hvordan foreldrene slet for å kunne sende dem til skolen. Dersom du først har fått utdanning er det vanskelig å gå tilbake til en jordbrukssektor- hvor det er så mye fattigdom.

Jeg har truffet fortvilede foreldre i afrikanske landsbyer som forteller at deres utdannede barn som kom hjem igjen «is just sitting», det vil si at de verken har arbeid eller inntekter.

Hva kan givere gjøre?

Hvordan kan givere støtte AUs målsetting om å få 30 prosent av ungdommen, omlag 150 millioner unge mennesker inn i verdikjeder i jordbruket i løpet av de neste 14 årene?

Hva kan givere gjøre for å støtte utviklingen av de rurale områdene i Afrika slik at de blir mer attraktive for unge folk?

Hva kan vi lære av de desentraliserte distriktsutviklingsprogrammene og lokalforvaltnings- programmene som bistanden støttet tidligere?

Kategori: Debatt

Stikkord: , ,