Debatt

Sivilt samfunn: Aktører, roller og resultater

Over 140 000 barn har fått undervisning ved hurtigskoler for å komme tilbake til skolebenken i Vest-Afrika i perioden 2005 til 2015. Foto: Egil Mongstad/StrømmestiftelsenOver 140 000 barn har fått undervisning ved hurtigskoler for å komme tilbake til skolebenken i Vest-Afrika i perioden 2005 til 2015. Foto: Egil Mongstad/Strømmestiftelsen

I rommet mellom det private og det offentlige spiller hele spekteret av «det sivile samfunn» en avgjørende rolle.

Sivilt samfunn – hva er det?

Nylig ble den årlige Norad-konferansen avholdt, denne gangen om «sivilt samfunn». På konferansen diskuterte politikere, forskere og praktikere sivilsamfunnets rolle i bistanden, sivilsamfunnets handlingsrom og alternative modeller for finansiering av sivilsamfunnsorganisasjonenes arbeid i utviklingsland.

Men hva er «sivilt samfunn»? I sitt innlegg i Bistandsaktuelt stiller Norsk Folkehjelps Kathrine Raadim seg kritisk til bruken av en sekkebetegnelse som rommer et så stort spekter av aktører, som også spiller svært ulike roller i bistand og utvikling.

Norads tiende resultatrapport, som ble lansert på konferansen, understreker det store mangfoldet av aktører i det såkalte «sivile samfunn». Sivilsamfunnet består av blant annet nettverk, frivillige organisasjoner, fagforeninger, uavhengige medier, politiske partier, studentorganisasjoner, trossamfunn og idretts-, kunst- og kulturmiljøer. Noen er formelt registrerte organisasjoner, andre er uformelle grasrotorganisasjoner eller sosiale bevegelser.

Vel vitende om dette store mangfoldet, ser vi ennå et behov for begrepet «sivilt samfunn» fordi dette er en arena utenfor og imellom det offentlige og det private. Et samspill mellom sivilt samfunn, offentlig og privat sektor er grunnleggende for demokratiet og for en positiv samfunnsutvikling. Sivilsamfunnet kan, samlet eller delt, holde myndighetene ansvarlige, og det kan være et korrektiv til næringslivets kommersielle makt.

Tjenestelevering, demokratisering og menneskerettigheter

Resultatrapporten understreker også at aktørene spiller ulike roller. Noen organisasjoner arbeider hovedsakelig med tjenestelevering, mens andre driver primært med påvirkningsarbeid. Mange organisasjoner har tiltak som kombinerer tjenesteyting med påvirkningsarbeid for folkelig deltakelse og ansvarliggjøring av myndigheter.

Strømmestiftelsens arbeid med hurtigskoler i Vest-Afrika er et eksempel. Programmet innebærer både undervisning av barn som er falt utenfor det offentlige skolesystemet, og opplysningsarbeid blant foreldre om barns rett til utdanning. Programmet gjennomføres i samarbeid med lokale sivilsamfunnsorganisasjoner og myndighetene i Mali, Burkina Faso og Niger.

Når vi vet at sivilsamfunnsorganisasjoner står for 25% av utdannings- og helsetilbudet i Etiopia og 10-15% av utdanningstilbudet i Nepal, er det grunn til å spørre seg om ikke dette bidrar til bistandsavhengighet og myndighetenes ansvarsfraskrivelse. Norad vil at enhver organisasjon som driver tjenesteyting, er bevisst og kritisk til sin egen rolle. Det er en forutsetning at organisasjonen samarbeider med myndighetene for å sikre koordinering og kapasitetsutvikling som på sikt kan styrke myndighetenes evner og ansvar for å sikre lik tilgang for alle.

Resultater som varer

Det er et krav at organisasjoner som får sivilsamfunnsstøtte, kan si noe om hvordan tiltakene deres bidrar til endring hos dem de jobber direkte med. De som jobber med tjenesteyting skal kunne si noe om effekten hos dem som mottar tjenestene. De som driver påvirkningsarbeid skal kunne si noe om effekten hos dem de forsøker påvirke, enten dette er næringslivsaktører eller beslutningstakere på ulike nivå. Organisasjonene må også ha en velbegrunnet teori om – og erfaring med – hvordan endringen hos den direkte målgruppen bidrar til større samfunnsendringer på lengre sikt.

Menneskerettigheter, enten de er politiske, sosiale eller økonomiske, krever deltakende beslutningsprosesser, velfungerende demokratiske institusjoner og lovverk som sikrer ikke-diskriminering. Sivilsamfunnsorganisasjonene spiller en viktig rolle i tjenestelevering, ikke minst i sårbare stater og blant diskriminerte grupper som ellers ikke ville hatt tilgang. Men retten til helse og retten til utdanning krever mer enn tjenestelevering alene.

For å unngå myndigheters ansvarsfraskrivelse samt sikre resultater som varer utover prosjektperioden, kreves styrking av demokratiske strukturer på alle nivå. I dette arbeidet, i rommet mellom det private og det offentlige, spiller hele spekteret av det «sivile samfunn» en avgjørende rolle.

Kategori: Debatt

Stikkord: